Magnus Helle gikk seirende ut av tredje sesong av «Spillet» etter en strategi som holdt ham under radaren, en uventet allianse og et følelsesladet sluttøyeblikk. Her forklarer han planen, den mentale påkjenningen under innspillingen, det vanskelige valget i finalen og hva han velger å bruke premiepengene på.
Planen som holdt ham trygg
Før innspillingen hadde Magnus en klar overordnet strategi: han ville ikke skille seg ut i starten, gå inn i en allianse og samtidig plassere en «muldvarp» i motstanderlaget. Allerede på dag to tok han Binyamin til side og inngikk en avtale om å varsle hverandre dersom navn ble nevnt. Den enkle informasjonsutvekslingen ga ham trygghet og reduserte presset i de påfølgende rundene.
Han hadde også en plan om å oppgi en annen yrkesbakgrunn enn den han faktisk hadde. Opprinnelig ville han si at han var barnehagelærer for å fremstå mindre synlig enn som sportsjournalist, men slo den planen fra seg da han møtte Eren, som kjenner folk i sportsmiljøet. Derfor valgte han å være mer ærlig om yrket, samtidig som han dempet fokus rundt seg selv.
Det mentale spillet: aldri helt fri
Magnus beskriver innspillingen som psykisk krevende. Man får aldri et avbrekk; hodet må alltid være påskrudd. Han fremhever hvor undervurdert avhengigheten av skjermer og underholdning var, og hvor slitsomt det kunne bli å være omringet av andre mennesker hele tiden eller å sitte alene med egne tanker.
På et punkt i finalen følte han seg fullstendig utslitt — «som slutten av et maraton», sier han — og manglet kampvilje. Det var da Binyamin dukket opp med en kraftig oppmuntring som tente gnisten igjen. Støtten fra enkelte medspillere bidro til at han klarte å mobilisere det lille ekstra som skulle til.
Slik utspilte finalen seg
I sluttfasen ble Magnus én av tre finalister. Etter en avstemningsfase hvor deltakerne i praksis stemte på hvem de ikke ønsket som vinner, stod Magnus igjen som vinner av konkurransen og hadde på det tidspunktet opparbeidet seg 740 000 kroner.
Men spillet var ikke helt over: finalens siste dilemma var et valg mellom «jeg» og «vi». Alternativene var enten å ta hele sin egen gevinst på 740 000 kroner, eller å dele én million kroner likt mellom alle deltakerne. Magnus sier han på forhånd hadde spart mentale krefter og ikke helt tenkte gjennom muligheten for et slikt valg, og at trettheten gjorde beslutningen ekstra tung.
Det vanskelige valget — og utfallet
Etter å ha vurdert hva delingen ville bety for hver deltaker — «en grei sum, men ingen stor sum» — valgte Magnus å ta «jeg» og beholde pengesummen selv. Beslutningen var krevende i øyeblikket, men han forklarer at han senere var glad for valget.
Han forteller også at han og Emma hadde en forhåndsavtale om å fordele en del av premien hvis en av dem vant, slik at ingen skulle reise hjem helt uten. Magnus sier han vil oppfylle den avtalen og gi Emma en god slant, i tillegg til at en del av beløpet naturlig går til skatt.
Reaksjonene fra de andre deltakerne
Magnus var opprinnelig redd for at valget om å beholde premiepengene skulle gjøre de andre sinte på ham. Overraskende nok beskriver han møtet etter avsløringen som rørende: medspillerne var forståelsesfulle og glade på hans vegne. Den støtten ga ham større lettelse enn selve seieren.
Hva pengene skal brukes til
Ifølge Magnus går en del av premien til skatt, og han planlegger å gi en betydelig sum til Emma som en følge av avtalen de hadde internt. Han nevner også at han gjerne vil reise for å se Norge i VM, men at det er kostbart — et ønske han antyder kan tømme premiepengene raskt.
Nytt kapittel etter programmet
Noen måneder etter innspillingen gikk Magnus videre til en ny jobb utenfor journalistikk og barnehageplanen han spøkte om. Einar Brandsdal, én av medspillerne, tilbød ham en stilling i Brandsdal Group AS. Der jobber han som influenser- og markedsstrateg, en rolle Magnus beskriver som annerledes og krevende, men også spennende — «som en veldig lang første skoledag» hvor han er klar for en ny utfordring.
Lærdommer fra spillet
Historien om Magnus Helle viser hvor mye som kan avgjøres av planlegging, relasjonsbygging og små øyeblikk av støtte under press. En lav profil i starten, en enkel informasjonsallianse og evnen til å hente krefter fra medspillere bidro til at han holdt seg trygg helt til slutt. Samtidig illustrerer finalens «jeg» vs «vi»-valg hvor personlige verdier og trøtthet kan påvirke store beslutninger i et høyspenningsspill.